Olavsfestdagene 2012 blir dokumentert av en festivaltegner!
Jeg har blitt hentet inn av Skandinavisk Kommentar for å dokumentere mitt syn på Olavsfestivalen - kunstnerisk. Så for hver dag, kommer jeg til å oppdatere sidene med inntrykk og bilder - som også blir brukt av nettavisen www.skandinaviskkommentar.com
Altså, en helt ny måte å dokumentere en festival på. Jeg dokumenterer mitt syn med farger og streker, og kanskje noen firkanter og sirkler - istedet for å fotografere - og journalisten skriver sine betraktninger. Følg med på utviklingen! En festivaltegner og en skribent i farta!
Altså, en helt ny måte å dokumentere en festival på. Jeg dokumenterer mitt syn med farger og streker, og kanskje noen firkanter og sirkler - istedet for å fotografere - og journalisten skriver sine betraktninger. Følg med på utviklingen! En festivaltegner og en skribent i farta!
(Hellige St. Olav,) Skribent PAPAFAHR og SurreaLive. Vi gir deg Olavsfestdagene, fra våre synspunkt.
"Fotografere kan jo vel hvem som helst.
nå som pixlene finns omrkring oss som en usynlige forurensning og truer med å fange oss alle inne i et evig fotografi som det blir vanskelig å komme ut av.
For en poet er det også en stadig kamp med disse fotografer som går rundt å sier at et bilde sier mer enn tusen ord.
Et meget idotisk uttrykk som ikke har mye sanning med seg.
Det er noe vi stakkars poeter vet, som må lete høyt og lavt etter alle slags vakre ord av aller former og språk.
Av 999 ord så er det kanskje et ord av disse tusen som går an å gjøre poesi av, det er noe alle burde vite."
- PapaFahr, poet på hellig grunn. (Utdrag fra www.skandinaviskkommentar.com)
nå som pixlene finns omrkring oss som en usynlige forurensning og truer med å fange oss alle inne i et evig fotografi som det blir vanskelig å komme ut av.
For en poet er det også en stadig kamp med disse fotografer som går rundt å sier at et bilde sier mer enn tusen ord.
Et meget idotisk uttrykk som ikke har mye sanning med seg.
Det er noe vi stakkars poeter vet, som må lete høyt og lavt etter alle slags vakre ord av aller former og språk.
Av 999 ord så er det kanskje et ord av disse tusen som går an å gjøre poesi av, det er noe alle burde vite."
- PapaFahr, poet på hellig grunn. (Utdrag fra www.skandinaviskkommentar.com)
Nå har jeg nesten pakket sekken, og må bare løpe ut og kjøpe viskelær, noen penner og en blokk eller to og jobbe på. Viskelærbutikken åpner om ti minutter, og paraden en time etter det. Jeg er spent på en ekte trøndersk parade. Hvor mange fjær i hattene? Og blir de til høner? Og hvordan blir det å komme fra India hvor alt blir til storslagne folkefester, til den Trønderske varianten? og hvem i alle dager er det jeg samarbeider med? En vaskekte poet! Jeg ser når jeg leser dagens innlegg på skandinavisk kommentar, at jeg kanskje ikke skulle hatt så mange idèer på planleggingsmøtene. Kunne vært artig med biltur til flakk med disse store musikklegendene jeg ikke har noe som helst forhold til.. En ting er sikkert: Dette blir en utrolig artig og spennende uke!
-SurreaLive-
-SurreaLive-
Søndag 5. August
Slapt oppmøte i Øysteinsalen, til et informativt foredrag om War Requiem av Eirik Lodèn. Mye god informasjon å ha i bakhodet for en kunstner som ikke er kjent med klassiske verker av denne art - som i tillegg skal visualisere det. Tusen takk for all nyttig bakgrunnsinformasjon!
The Grand Finale: War Requiem.
En storslagen forestilling. Virkelig. Og med sterke tekster. Jeg satt og bare lot inspirasjonen ta hånd om stemningsbildet, og ferdigstilte med blekk og det hele i selveste Nidarosdomen. Det var en fin opplevlse. Når jeg pakket sakene og skulle gå etter en sterk forestilling, var det til og med en vennlig dame litt bortenfor som ga meg komplimenter for arbeidet. Lite visste hun om planene som hadde gjæret i bakhodet mitt siden kvelden før - nemlig mitt requiem. Jeg hadde bestemt meg for om konserten var god, skulle jeg sannelig avslutte festivalen med stil, og like så greit male et større verk - min egen versjon av selveste War Requiem, av Benjamin Britten. Dermed var det dyp konsentrasjon fra foredragets start til konsertens slutt - og så hjem og legge planer og å lage noe som er både konserten og Olavsfestdagene verdig - på ei natt.
En storslagen forestilling. Virkelig. Og med sterke tekster. Jeg satt og bare lot inspirasjonen ta hånd om stemningsbildet, og ferdigstilte med blekk og det hele i selveste Nidarosdomen. Det var en fin opplevlse. Når jeg pakket sakene og skulle gå etter en sterk forestilling, var det til og med en vennlig dame litt bortenfor som ga meg komplimenter for arbeidet. Lite visste hun om planene som hadde gjæret i bakhodet mitt siden kvelden før - nemlig mitt requiem. Jeg hadde bestemt meg for om konserten var god, skulle jeg sannelig avslutte festivalen med stil, og like så greit male et større verk - min egen versjon av selveste War Requiem, av Benjamin Britten. Dermed var det dyp konsentrasjon fra foredragets start til konsertens slutt - og så hjem og legge planer og å lage noe som er både konserten og Olavsfestdagene verdig - på ei natt.
War Requiem av Live F. Olsen. 60,5 cm x 119,5 cm. Kull, kaffe blekk og bronse på isopor.
Owen om sine dikt: " I am not concerned with Poetry. My subject is War, and the pity of War. The poetry is in the pity. Yet these elegies are to this generation in no sense conciliatory. They may be to the next. All a poet can do is warn. That is why the true Poets must be truthful".
Både Olavsfestdagene og War Requiem fyller 50 år i år. Med stort hell, vil jeg si. Jeg må vel ærlig innrømme at mitt nærmeste bekjentskap med olavsfestdagene fra før, var som konkurrent til min egen festival i fjor. Ellers har jeg ikke en gang sjekket programmet. I år har jeg trålt gjennom kanskje en tredjedel av programmet, og det har vært hektisk - og utrolig givende. Av uforglemmelige opplevelser kan det nevnes i fleng; Thåström, Patti Smith (pressetegning på boksignering og konsert), å male i nidarosdomen (på papir), å bli narret av narrer mens jeg jobber, Marko Markovics, å tegne Bob Hund, gode foredrag i fleng - ja, Olavsfestdagene var visst i aller høyeste grad noe for meg også.
Så nå når jeg har kommet til slutten av visa, og tegnet stort og smått, godt og dårlig, her og der, så har jeg lyst til å se på starten av visa. Og da vil jeg gjerne trekke frem åpningsbrevet fra statsråd Rigmor Aasrud; siste avsnitt - som omtaler årets tema; Jerusalem:
"Det er meningsfylt å knytte ulike pilegrimsmål sammen på denne måten. Dette er formidling av levende historie. Samtidig bidrar det til å skape en felles framtid når forestillinger og konserter også tar opp i seg religionsmøtet mellom jødedom, kristendom og islam. I Jerusalem har religionene levd sammen opp gjennom hundreårene. Her kan vi hente inspirasjon, lærdom og kunnskap til vårt arbeid for å skape et godt og flerkulturelt samfunn for alle."
Etter å ha fordypet meg i War Requiem i flere timer, og vi kjenner til de blodige forhold som har vært i Jerusalem opp gjennom årene, lurer jeg virkelig på om hun tenker over hva hun skriver her - eller om det bare er store ord som hørtes fine ut da hun skrev dem. Er det i Jerusalem vi skal lete etter inspirasjon og trekke frem som eksempel, der det er turisten - ikke innbyggeren - som er fri til å bevege seg som de vil? Hvor menneskene er adskilt og misstroiske til hverandre? Jeg for min del, takker meg til et fritt samfunn hvor barfota kunstnere og poeter med rare frisyrer blir ønsket velkommen - på lik linje med alle andre - med full ytringsfrihet - selv om vi bor her. Noe som også har vært et av de sentrale temaene under festivalen - det å tørre å gjøre noe annerledes.
Med War Requiem friskt i minne, vil jeg sitere Nordahl Grieg, og si at "fred er å skape". Jeg vil faktisk si at "Krig er forakt for liv. Fred er å skape. Kast dine krefter inn: døden skal tape!". Mitt våpen er kunsten. Jeg tror på å gi folk rom for tanke. Med frihet og ansvarsfølelse har jeg oppnådd resultater disse dagene jeg ikke ville forutsett på forhånd. Og jeg tror dette er verdier som oppfordrer til resultater i alle arenaer. Og da er det også viktig å huske å ha frihet til å lære å løse konflikter og vanskeligheter! Ting går ofte bedre enn man tror.
Så tusen takk til poeten, som inviterte meg med på samarbeidet uten en gang å kjenne meg - og tusen takk til Olavsfestdagene for å gjøre motsatt av Jerusalem - åpne opp og motivere for det som er annerledes!
Og til Rigmor Aasrud: Det er fint å forstå det man kan og ikke bare vite det man har pugget.
Hilsen Live F. Olsen
festivaltegner og kunstner.
Så nå når jeg har kommet til slutten av visa, og tegnet stort og smått, godt og dårlig, her og der, så har jeg lyst til å se på starten av visa. Og da vil jeg gjerne trekke frem åpningsbrevet fra statsråd Rigmor Aasrud; siste avsnitt - som omtaler årets tema; Jerusalem:
"Det er meningsfylt å knytte ulike pilegrimsmål sammen på denne måten. Dette er formidling av levende historie. Samtidig bidrar det til å skape en felles framtid når forestillinger og konserter også tar opp i seg religionsmøtet mellom jødedom, kristendom og islam. I Jerusalem har religionene levd sammen opp gjennom hundreårene. Her kan vi hente inspirasjon, lærdom og kunnskap til vårt arbeid for å skape et godt og flerkulturelt samfunn for alle."
Etter å ha fordypet meg i War Requiem i flere timer, og vi kjenner til de blodige forhold som har vært i Jerusalem opp gjennom årene, lurer jeg virkelig på om hun tenker over hva hun skriver her - eller om det bare er store ord som hørtes fine ut da hun skrev dem. Er det i Jerusalem vi skal lete etter inspirasjon og trekke frem som eksempel, der det er turisten - ikke innbyggeren - som er fri til å bevege seg som de vil? Hvor menneskene er adskilt og misstroiske til hverandre? Jeg for min del, takker meg til et fritt samfunn hvor barfota kunstnere og poeter med rare frisyrer blir ønsket velkommen - på lik linje med alle andre - med full ytringsfrihet - selv om vi bor her. Noe som også har vært et av de sentrale temaene under festivalen - det å tørre å gjøre noe annerledes.
Med War Requiem friskt i minne, vil jeg sitere Nordahl Grieg, og si at "fred er å skape". Jeg vil faktisk si at "Krig er forakt for liv. Fred er å skape. Kast dine krefter inn: døden skal tape!". Mitt våpen er kunsten. Jeg tror på å gi folk rom for tanke. Med frihet og ansvarsfølelse har jeg oppnådd resultater disse dagene jeg ikke ville forutsett på forhånd. Og jeg tror dette er verdier som oppfordrer til resultater i alle arenaer. Og da er det også viktig å huske å ha frihet til å lære å løse konflikter og vanskeligheter! Ting går ofte bedre enn man tror.
Så tusen takk til poeten, som inviterte meg med på samarbeidet uten en gang å kjenne meg - og tusen takk til Olavsfestdagene for å gjøre motsatt av Jerusalem - åpne opp og motivere for det som er annerledes!
Og til Rigmor Aasrud: Det er fint å forstå det man kan og ikke bare vite det man har pugget.
Hilsen Live F. Olsen
festivaltegner og kunstner.
Lørdag 4. august
Jeg har aldri vært på en ridderturnering før. Jeg vet jeg har gått forbi på utsiden av gjerdet, og hørt galopp og høye tilrop - og sett noen svevende lanser. Nå kunne jeg sitte på innsiden. Kjenne lukta av hest og høre middelaldersk fløytespill og latter på utsiden av gjerdet. Folk ropa og lansene sprakk som fyrstikker. Det er ekstremsport å være ridder! Ikke rart dette var finalen på det første mesterskapet i byen siden 1449, om jeg fikk det med meg rett. Jeg var egentlig opptatt med å se hvordan vinklene i føttene til en gjøgler gikk. Han gikk over meg flere ganger mens jeg satt og tegnet (likevel følte jeg meg ikke overgått..). Det var fantastisk fint å sitte å tegne hester! De har så pene vinkler. Og herlig middelalderstemning. Ja til mer middelalder i hverdagen! ..tror jeg.
Thåström neste!
Thåström neste!
For en opplevelse. Nå skjønner jeg oppstyret til June og Henrik over å ha billetter til Thåström på operataket. Jeg ville nok gått og tegnet med litt mer ærefrykt om jeg visste hva jeg gikk til. Mannen er magisk. Jeg sto i pressegropa og nærmest dansa og tegna samtidig, og vips var han i boks. Så kunne jeg sitte på sidelinja og få på litt flere inntrykk - og så rabla jeg sannelig ned et actionportrett på slutten. Kjipt for Thåström OG for en tegner som hadde sitt første møte med en ny storfavoritt - at lyden fikk akutt kikhoste og kusma på ekstranummeret. Men på en måte synes jeg det bare setter brodden på en så nydelig, desperat dyster konsert, at ekstranummeret smuldret opp - nummeret for å stå å sole seg i glansen ble til grus. Der understreker verden på en måte kunsten i musikken hans enda mer.
Jeg lurer på om det er tilfeldig at dette er første gang jeg har sett sceneteppet i borggården. Jeg tipper det var full aktivitet for å lege lyden bak de teppene. Jeg lurer på om Thåström kanskje var høydepunktet på festivalen for en norsk-svensk poet, så han måtte dra og fordøye inntrykk etter konserten. Jeg derimot, var både spent på sceneteppet, lyden - og hvordan jeg kom til å løse oppgave Dum Dum Boys; vel vitende om at denne gangen kunne jeg ikke lene meg på å tegne fra et bilde poeten har tatt om strekene mine skulle ligne mer på f.eks. ishockey.
Jeg bestemte meg for å være en type urettferdig, skruppelløs musikkjournalist, som bare profilerer vokalisten i bandet. Men "han sto så lagleg til for hogg", som det heter. Og så hadde de en diger, teknologisk skjerm som backdrop - som skiftet bilder. Kanskje mellom sangene. Og lyden holdt! Folk virket glade. Jeg tegnet meg ferdig, og gikk hjem for å male sceneteppet før nachspiel - lykkelig etter en fantastisk konsertopplevelse med Thåström. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke han spilte sist.
Og på den aller siste musikalsk nachspiel-tegningen, syntes jeg det var på tide å gå bak kulissene - denne gangen til lydmannen. Jon Endre Rånes greide brasene bedre enn borggården - jeg hørte iallefall ingen smell og spraking, men derimot lyd i mikrofonene. Det er da et siste nachspielportrett verdig! Hurra for alle som har svetta bak i kulissene under olavsfestdagene!
Nå gjenstår bare war-requiem og foredrag om det på forhånd. Jeg gleder meg!
Nå gjenstår bare war-requiem og foredrag om det på forhånd. Jeg gleder meg!
Les poetens syn på saken på www.skandinaviskkommentar.com. Når jeg leser lurer jeg på om vi så samme konsert? Tenk så heldig at jeg ble hanket tak i for å tegne denne festivalen, trass så forskjellige syn og ståsted! Og likevel blir bildene mine brukt. Da må jeg vel treffe noe med streken..?
Fredag 3. august
Allen Toussaint spilte på dokk-huset. Der var det fullt - men jeg fikk plass på gulvet i midtgangen. Jeg så gitaristen, og Toussaint så jeg fra midten av panna og opp. Men det var bare fint, for da kunne jeg tegne det jeg hørte. Et forrykende flott show! Og så er det bra med variasjon av dokumentasjonen også. Man kan ikke alltid levere det folk forventer. Jeg vet ikke om jeg har det problemet? Og de som var på konserten ser vel også hvilken sang jeg bet meg merke i?
Ane Brun er nok en ukjent artist for meg - men hun sto på scena som en moderne Maria. Herlig stemme, flott utstråling! Man skulle nesten tro hun hadde lest hva jeg skrev om Vinnie i går, så flott tegne-bekledning som hun hadde. Og at hun tillot et skarve tegner å stå i pressegropa under hele konserten er jo helt fantastisk - da fikk jeg fanget dansingen hennes også. Dessverre ble ikke arket så gjennomsiktig som jeg håpet med olje..
Emmylou Harris er ikke en voksen, kvinnelig Hank Williams III. Hun spiller ordinær country. Og er pen.
Og på nach, hvem er det som kommer på scena? Min flotte, tidligere arbeidskollega Mildrid Seljemark! Hun har et hjerte av gull og en stemme i samme materiale.
Dedikasjon.
Det har yrkesstolthet å gjøre, stolthet og kjærlighet til sitt eget skrå.
Her står Ane Brun og hun er sin kunst.
Hun går opp i det hun gjør.
Med seg har hun musikere som hun har valgt med stor omhu.
De skjermer henne som månelys.
De følger henne i døden.
Det er mektig, tungt og så fandenivoldsk vakkert.
Hun kunne stått der alene og deklamert låtene som poesi.
Ane Brun er en poet.
Hun vet hva fælt er.
Hun kan omskape det fæle til vakker musikk.
Les mer av den smuldrende poetens synspunkter på www.skandinaviskkommentar.com
Det har yrkesstolthet å gjøre, stolthet og kjærlighet til sitt eget skrå.
Her står Ane Brun og hun er sin kunst.
Hun går opp i det hun gjør.
Med seg har hun musikere som hun har valgt med stor omhu.
De skjermer henne som månelys.
De følger henne i døden.
Det er mektig, tungt og så fandenivoldsk vakkert.
Hun kunne stått der alene og deklamert låtene som poesi.
Ane Brun er en poet.
Hun vet hva fælt er.
Hun kan omskape det fæle til vakker musikk.
Les mer av den smuldrende poetens synspunkter på www.skandinaviskkommentar.com
Torsdag 2. august
En skikkelig soldag i Trondheim kom som bestilt for de heldige som fikk cruise ute på fjorden med Christian Radich. Andre endte opp som landkrabber.
På kvelden var det konsert i borggården med Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Bertine Zetlitz og Vinnie. Jeg fikk noen halvgreie skisser i første runde i pressegropa. Klødde meg i hodet og lurte veldig på hva jeg skulle gjøre med Sivertsen, han burde da ikke være så vanskelig å tegne.. Men så kom Zetlitz på scena, og redda hele sulamitten med bob-sveisen sin! Hun bare la seg på arket på egen hånd iløpet av sangen sin. Og da kjørte jeg samme greia på de to veteranene. Sidelinja er sannelig nyttig den og! Men jeg kunne virkelig ønske Vinne fikk seg en tatovering i ansiktet e.l., så jeg har hatt et tydelig særtrekk å ta utgangspunkt i... I det minste en caps! hehe. Heldigvis er poeten flink med kamera i tillegg, og fikk tatt et bilde av Vinnie jeg kunne tegne etter i natt.
Richard Thompson spilte på byscenen. At en mann kan få ut så mye forskjellig lyd fra en gitar på en gang og samtidig synge, virker litt rart. Jeg er imponert, men kunne dessverre ikke bry meg om musikken. På byscenen var det mørkt. Veldig mørkt. Og mennesker i bevegelse, så det lille lyset jeg hadde, skiftet konstant - og jeg måtte stadig flytte meg etter glipa jeg hadde for å se ham. En utfordring å tegne i halvblinde! Så det var veldig spennende å åpne blokka etterpå og se hva det ble til. Og det kan gå som Thompson dette. Jeg måtte bare fikse bittelitt i munnvika så han ikke så for glad ut.
Og nå var det et stappende fullt musikalsk nachspiel, Med Thomas Jensen på feiende flott vokal som gjest. Han tegnet selvportrett - alt med svart penn. Blyantstrekene er mine. Og jeg er imponert! Han startet med å påstå at han ikke kunne tegne i det hele tatt. Men likevel setter han i gang med perspektivtegning, så detaljert at både publikum, scenekant, lyskastere, gitarist og mikrofon var tatt med i betraktningen! Liker spesielt at lyskasterne var representert. Tipper de gjør scena til et ganske varmt sted å være.. Arbeid meget godt utført! Men dette får meg til å tenke. Kanskje legen som satte 4 streker på arket - så på det på litt avstand - nikket og sa seg ferdig - at han er en veldig dyktig tegner? Ikke vet jeg.
Onsdag 1. august
Dagen i dag startet med nok et foredrag i Sparebank 1 sine lokaler, denne gangen om silkeveien. Det var helt fantastisk å tegne til! En kjempeflink foredragsholder med mange gode bilder og historier. Det var skikkelig koselig å sitte og tegne, og jeg er sikker på at de som ikke tegnet hadde en minst like lærerik time.
Så er det talenter med Tæl igjen i dag - jeg lurer på om jeg får se noen på scena?
Så er det talenter med Tæl igjen i dag - jeg lurer på om jeg får se noen på scena?
En enkel skisse til et enkelt arrangement - med meget vakre stemmer. Fint, så fikk jeg øva opp kjappskissinga mi litt før kveldens uventa utfordring: Bob Hund.
Som presse hadde jeg 3 sanger på meg forran scena - 3 sanger og fange personene ned i arket på. Jeg må vel innrømme at jeg ikke kjenner til Bob Hund fra før. Jeg hadde en vag idè om at det var en singer-songwriter ála Bare Egil eller Øystein Sunde eller noe. Men så begynte jeg å forstå at det var et helt band - og så viser de seg å være en hel gjeng som alle fortjener oppmerksomhet. Så da var det bare å puste med magen, og hoppe rundt med blokka etter som kara flytta på seg. Skynde meg å fortsette å tegne på den karen som står mest i den vinkelen utgangspunktet på arket tilsier. Og fra sidelinja kunne jeg skisse en stakkar med kjeglehode.
Imens vi venter på Laleh forran i pressegropen. Jeg trodde virkelig fotografen tulla da han sa at "nå har jeg tatt bilde av deg, nå må du tegne meg". Men nei. Han stilte seg opp med kamera som modell og insisterte på at jeg måtte få med den nedklemte nesen. Hehe, og det er da absolutt en viktig del av Olavsfestdagene dette også: Fotografene!
Laleh trodde jeg var en liten pike med gitar på scena. Men nei, det var en liten pike som startet med et så blendende lysshow at det satte seg i netthinna. Jeg så mest grønne og gule flytende prikker. Lys-show er lagd mer for fotografer enn tegnere! Jeg tenkte at da fikk jeg heller sette meg på siden etter 3 sangers tegnetid, å kikke på de store skjermene. Men det begynte å regne. Masse. Og musikken er ikke helt etter min smak. Så her måtte jeg jukse. Jeg fikk poeten til å sende meg et bilde, så jeg kunne tegne henne fra sofaen. Uten regn.
Og så fikk jeg vite at på musikalsk nachspiel i dag var det *trommevirvel* Them Beatles! Og jeg tenkte at det får da være måte på. Nå har de tegnet selvportretter to kvelder på rad. Denne gangen kan jeg vel gjøre jobben selv, da - og tok meg friheten til å skulke nachspiel. Hehe, og dama som fortalte meg det var visst festivalsjefen! Hadde jeg bare vært klar over det, skulle jeg kanskje ikke spurt sånn hvor jeg har henne fra.. Hun så så kjent ut, jeg tenkte kanskje vi hadde møttes i en eller annen jobb/skole/kunst-setting. Men jeg har vel bare sett henne i avisa da. Hehe, der har vi en jordnær festivalsjef! Jeg trodde hun var en "vanlig, hyggelig frivillig".
Vi har fått presserom langt bort fra scenen, så jeg slipper å høre mer på Laleh, som bare minner meg om Abjeez og min venninde fra Iran,som jeg gjerne skulle hatt en klem av nå.
Låten «some die young» får hele Borggården å gå helt av limpinnen, og det er vel bra at det er så mange som ikke har så smal musikksmak som jeg, da skulle jo Borggården være helt tom, og denne fine festivalen som jeg liker mer og mer, skulle bare pakke sammen og flytte til Storås.
Les resten av en poetens viskninger og rop på www.skandinaviskkommentar.com
Låten «some die young» får hele Borggården å gå helt av limpinnen, og det er vel bra at det er så mange som ikke har så smal musikksmak som jeg, da skulle jo Borggården være helt tom, og denne fine festivalen som jeg liker mer og mer, skulle bare pakke sammen og flytte til Storås.
Les resten av en poetens viskninger og rop på www.skandinaviskkommentar.com
Tirsdag 31. Juli
Samtaler om rettferdighet i domen var en folkelig samtale med biskopen og 4 utvalgte unge i en formell setting. Med to sangers skissetid av Maria Solheim. (Tror det var det hun het, eller så har jeg det navnet fra et annet sted.) Talenter med tæl neste!
Talenter med tæl var avlyst, så da fikk jeg heller tegne en tom scene.
Og sannelig var det ikke Them Beatles igjen på nach! Lite visste de om at de kom til Olavsfestdagene for å utvikle sine ferdigheter i selvportrettering. Men sannelig gjorde de en god jobb, tre av dem ligner virkelig!! Derfor bestemte jeg meg for å la portrettene deres stå som de er denne gangen. Jeg håper de fikk seg en god fest, selv om vi rømte en klam backstage. Men som min nye, flotte venninne så fint sa: "Se, det er 4 damer her allerede - så da kan vi stikke! ". hehe. Word! Og vi fikk da sannelig til en fin fest, vi!
Artister som tror på noe begynner å bli så sjeldent og når de plutselig står der og har teknikken og gudene på sin side, gir vi oss alle over.Kanske ikke til de samme guder, men Maria Solheim viser oss at det finns guder nok til oss alle.
Les hele dagens anmeldelse av Papa Fahr, med sin egne globale kirke i poesien, på www.skandinaviskkommentar.com
Les hele dagens anmeldelse av Papa Fahr, med sin egne globale kirke i poesien, på www.skandinaviskkommentar.com
Mandag 30. Juli
Tenke seg til, å starte arbeidsdagen med å sitte under en trapp på nordli, og tegne Patti Smith. No Photo er No Stress, når man er kunstner! Og for ei flott dame! Jeg må vel innrømme at jeg aldri har hørt henne. Eller kanskje jeg har, men da har jeg ikke peiling på at det er henne. Men hun hadde en fantastisk energi. Tøff dame med bein i nesa, og sine meninger bevisst. Respekt! Nå gleder jeg meg til konsert i kveld. Og nå har jeg til og med fått med boka hennes, og skal tegne en anmeldelse av den. Men det blir etter Olavsfestdagene...
Nå har jeg utrolig nok en halvtimes pause, før det er vips avgårde til samtaler ved domen angående unge mennesker og verdier(?). Lurer på om jeg må ta med akvarellblokka, om det ikke skal stoppe å regne snart.
Nå har jeg utrolig nok en halvtimes pause, før det er vips avgårde til samtaler ved domen angående unge mennesker og verdier(?). Lurer på om jeg må ta med akvarellblokka, om det ikke skal stoppe å regne snart.
Folkemøte ved Nidarosdomen, tema Rettferdighet. Jeg satt langt bak, og lyden var elendig første 3.del. Men jeg får jo likevel dokumentert stemninga! Plutselig la jeg merke til 3 gjøglere som driver gjøn med meg. Jeg var oppslukt av plassering av søyler, og gudene må vite hvor lenge de sto og venta på å bli lagt merke til! Og jeg ble så glad når jeg plutselig så dem! Antageligvis så jeg nok over middels paff ut i oppdagelsesøyeblikket, men etterpå synes jeg det er fantastisk at det kommer 3 vaskekte narrer og tuller med meg. Så gå på olavsfestdagene, er du heldig blir du narret! ..det er min oppfordring, kan det se ut som.. Og når de fikk lyden på plass, og det ble tid for pause, hvem andre enn fantastiske Marko Markovics er det som kommer og sprer magi.. En sørgelig, håpfyllt sang.
Når jeg sitter der og tegner, oppå regnfrakken i oppholdsværet, kan jeg ikke annet en å tenke på hvordan en poet en dansefot mellom linjene skal dokumentere dette møtet om rettferdighet uten å være til stede. Han skulle jo det? Er det rettferdig å gi meg ansvaret for informasjonen også i tillegg til tegningen? Eller er det rettferdig å la tegningene snakke for seg selv på noen opplegg også? Jeg synes iallefall det er rettferdig at han får tid til å gjøre jobben sin. Og det sier jeg ikke for å leve opp til det Kadra sa: "Nordmenn ække særlig gode på konflikter, kan man si.." - for det finnes ingen konflikt. Jeg tegner uansett, så kan dere se hva de gikk glipp av istedet for å lese om det.
Jerusalem neste!
Når jeg sitter der og tegner, oppå regnfrakken i oppholdsværet, kan jeg ikke annet en å tenke på hvordan en poet en dansefot mellom linjene skal dokumentere dette møtet om rettferdighet uten å være til stede. Han skulle jo det? Er det rettferdig å gi meg ansvaret for informasjonen også i tillegg til tegningen? Eller er det rettferdig å la tegningene snakke for seg selv på noen opplegg også? Jeg synes iallefall det er rettferdig at han får tid til å gjøre jobben sin. Og det sier jeg ikke for å leve opp til det Kadra sa: "Nordmenn ække særlig gode på konflikter, kan man si.." - for det finnes ingen konflikt. Jeg tegner uansett, så kan dere se hva de gikk glipp av istedet for å lese om det.
Jerusalem neste!
Jerusalem var stort. Det er vel fortsatt også stort. Og det kan vel tolkes i den betydning man vil, men jeg snakker selvfølgelig om konserten i Domen. Det startet med en kar som blåste i et digert horn, langt der oppe, under et digert kors. Jeg skissa som bare det. Og det var lettkarikerte menn med fess som sang vakkert, med flotte lyder jeg ikke forstår. En fantastisk flott konset som ga meg lyst til å reise til fremmede land og drikke lokal vin til morgengry sammen med skisseblokka mi.
Og så var det videre til storkonsert i borggården. Jeg må vel også innrømme at jeg ikke er noen Anne Grete Praus-kjenner heller, og sleit litt med å fange henne på arket. Men så traff jeg noe jeg følte fikk fram noe av det rå og ærlige hun driver med. Dessverre var hun ikke akkurat fornøyd selv… men, you can´t win ´em all! Og hun er da iallefall i ett med instrumentet sitt, det er da noe.
Patti Smith er favorittartisten til min navnesøster Live. Hun skal på sin 8. konsert uti uka. Nå har jeg sett min første, og det frister virkelig til gjentakelse. Hun bjeffet på scena, for søren! Jeg blir jo så lykkelig når folk bjeffer i hip-hop, og her får jeg det samme av Patti. Start å jodle også, så er vi der!
Patti Smith er favorittartisten til min navnesøster Live. Hun skal på sin 8. konsert uti uka. Nå har jeg sett min første, og det frister virkelig til gjentakelse. Hun bjeffet på scena, for søren! Jeg blir jo så lykkelig når folk bjeffer i hip-hop, og her får jeg det samme av Patti. Start å jodle også, så er vi der!
Them Beatles - find willy! hehe, and I´m so sorry for the pubertal humor..
Eh.. Jeg beklager virkelig å være så pubertal. Jeg kan prøve å legitimere meg med at folk ofte er det på nachspiel? Det var bare det at jeg i utgansgspunktet tenkte de skulle tegne på en tegning. Men de gikk jo virklig inn for oppgaven - og da må de virkelig få hvert sitt lerret. Det var bare at jeg trodde det skulle være enkelt når mye av jobben var gjort av dem selv. Eh. Feil. Jeg satt i noe som føltes flere timer og klødde meg i hodet, før løsningen var klar som dagen i nattens mulm og mørke. Når en av dem trakk frem alfaalfa-kortet og dokumenterte sitt kjønn på portrettet, tenkte jeg at jeg like så godt kunne vise at de alle var hankjønn. Da kunne jeg heller tegne ører på ham med lemmet, siden han var den eneste som ikke hadde tatt seg bryet med å portrettere det. Hehe, jeg beklager å ta oss med tilbake til ungdomsskolen. Og stakkar poeten som nå plutselig har denne illustrasjonen å forholde seg til! Jeg lurer på hvordan han løser det.
..og dette gjør jeg på samme dag som jeg var på folkemøte om rettferdighet..! Stakkars bandet, som tross god stemning, blir portrettert som en klase kjønn..
..og dette gjør jeg på samme dag som jeg var på folkemøte om rettferdighet..! Stakkars bandet, som tross god stemning, blir portrettert som en klase kjønn..
Anne Grete Preus er voldsom i sin varsomme innledning.
Stemmen hennes er Norges stemme på så mange måter.
For meg er hun en av de fremste norske artistene.
Hun har alltid holdt sin fane høyt.
Alltid vært et bra forbilde.
En artist man al
(...) ltid kan stole på.
Men en god plan er en plan som kan justeres i den ene og den andre retningen, så Live setter seg ned ved siden av trappen og kan se Anne Grete bra med sitt skarpe blikk og får til noe som ligner litt på en heks og jeg syns den er overraskende.
Jeg tenker på låten «Darling Heks» med Nøkken.
Stemmen hennes er Norges stemme på så mange måter.
For meg er hun en av de fremste norske artistene.
Hun har alltid holdt sin fane høyt.
Alltid vært et bra forbilde.
En artist man al
(...) ltid kan stole på.
Men en god plan er en plan som kan justeres i den ene og den andre retningen, så Live setter seg ned ved siden av trappen og kan se Anne Grete bra med sitt skarpe blikk og får til noe som ligner litt på en heks og jeg syns den er overraskende.
Jeg tenker på låten «Darling Heks» med Nøkken.
Les resten av poetens betraktninger på dagen! www.skandinaviskkommentar.com
Søndag 29 juli
I dag startet jeg med foredrag om ateisme av fantastiske Gunnar Danbolt! Mens måkene lagde liv og røre på utsiden, underholdt han oss på insiden. Og som Danbolt selv sa: "Lærdom er fortsatt aktuellt." WORD!
Så var det en halvtimes pause, før jeg skulle på nytt foredrag, denne gangen hos Sparebank1 - og foredrag om rock og kirker. "Det 11. bud." Dette foredraget var en veldig positiv overraskelse! Robert W. Kvalvaag vet sannelig hva han snakker om! ..Og jeg tror nok jeg er den første personen som sitter på setet mitt og maler i en foredrags-sal i sparebank1´s nye lokaler…
Fotografer må se på hva de skal dokumentere. Jeg så nesten ikke opp før konserten var ferdig, og da var dokumenteringen i boks.
..og så var det rett til Vår Frue Kirke, hvor det var en utrolig herlig konsert med annerledes kirkemusikk. Veldig annerledes kirkemusikk. Jeg som absolutt ikke er en kirkegjenger, og der fikk jeg sannelig ro til å tegne - mens det ble klampret på flygel og syntizizer - og det ble snakket om sekunder, brød-deiger, planeter og øl samtidig. Jeg lo. Jeg trodde ikke man skulle le i kirker.
Og så er det et kvarter til jeg skal være neste sted - Klemzmerband! Yeah! Mat tar man siden.
Og da er jeg hjemme etter Marko Markovics og Urban Tunèlls Klezmerband, og musikalsk nachspiel. Ojojojojoj, jeg har likt trompet før. Nå har jeg blitt slått i sjelen av trompet. Så ufattelig bra det instrumentet kan høres ut! Glede og energi og smerte og nerver i en pakke. Og de hadde det gøy. Markovics tørrjokka på scena mens han spilte, og lærte opp klezmerbandet i kunsten samtidig. De lekte. Og lo i lyden.
Og så var det musikalsk nachspiel. Og tro det eller ei, men markovics dukket opp med trompeten sin der også! Sammen med en kar som heter Oluf etterllerannet, som spiller fele som fanden selv - og visstnok er lege. Fy søren, der har vi duoen sin! Da var Live glad da. De har begge påbegynt sine portretter, som jeg skal tegne ferdig til i morgen.
Jeg ser nå jeg har produsert 10 bilder i dag. Jeg startet arbeidsdagen klokken 13, etter en god frokost med min kjære tidligere kunstlærer Tormod. Tenk at jeg har tid til besøk oppi dette! Men han er alltid velkommen. (Dessverre er jeg ikke sikker på om arbeidsgiveren min ble perlevenner med ham..? Mennesker er jo forskjellige.) Etter det tror jeg at jeg har hatt ca en halvtimes pause - til nå; 14 timer senere. Lurer på om jeg skal lage meg litt nattmat, det blir jo en dag i morgen også! Mandag, kanskje? Jeg hører rykter om patti smith. Jeg kjenner ikke til henne, men skal da greie å tegne henne også!
Kommer tilbake til nachspielportrettene i morgen formiddag - nederst på denne dagen, selvølgelig(?).
Og så var det musikalsk nachspiel. Og tro det eller ei, men markovics dukket opp med trompeten sin der også! Sammen med en kar som heter Oluf etterllerannet, som spiller fele som fanden selv - og visstnok er lege. Fy søren, der har vi duoen sin! Da var Live glad da. De har begge påbegynt sine portretter, som jeg skal tegne ferdig til i morgen.
Jeg ser nå jeg har produsert 10 bilder i dag. Jeg startet arbeidsdagen klokken 13, etter en god frokost med min kjære tidligere kunstlærer Tormod. Tenk at jeg har tid til besøk oppi dette! Men han er alltid velkommen. (Dessverre er jeg ikke sikker på om arbeidsgiveren min ble perlevenner med ham..? Mennesker er jo forskjellige.) Etter det tror jeg at jeg har hatt ca en halvtimes pause - til nå; 14 timer senere. Lurer på om jeg skal lage meg litt nattmat, det blir jo en dag i morgen også! Mandag, kanskje? Jeg hører rykter om patti smith. Jeg kjenner ikke til henne, men skal da greie å tegne henne også!
Kommer tilbake til nachspielportrettene i morgen formiddag - nederst på denne dagen, selvølgelig(?).
Nach-tegningen har samme prosedyre som i går: De svarte strekene har artistene tegnet, og blyant og farge er mitt arbeid i etterkant. Det er litt morsomt med et sånt leke-prosjekt på slutten av kvelden - som kan gå i alle retninger. Lurer på om de kjenner seg igjen eller om folk kan se hvem som er hvem.
Les resten av poetens opplevelser av dagen på www.skandinaviskkommentar.com
Lørdag 28 Juli
Åpningen er unnagjort! Rita Ottervik åpnet ved Torget, og vi mistet paraden derfra til borggården. Men da fikk jeg i hui og hast dokumentert alle menneskene som sprang forbi i håp om å finne denne sagnomsuste paraden! Og nå er det vips av gårde til en åpningsforestilling. We go!
Åpningsforestillingen: "Den unge pilgrim" var en heidundrende oppsetning, der vi satt på første rad foran Rita Ottervik, som jeg tidligere har portrettert. Bortsett fra at min fokus var veldig detaljorientert, der jeg satt og skissa side opp og ned for å fange det jeg fikk ut av opplevelsen på arket istedet for i sjelen. Og så var det å haste videre til Vigdis Finbogadottir - en søt liten dame, som faktisk minnet meg litt om min farmor. Jeg vet ikke hvorfor. Festsalen på katedralskolen - en meget fornem sal. Så her kom rettsalsdokumentasjonen inn! Mat - så musikalsk Nachspiel neste.
Husbandet på sparebank1-scena. De har selv tegnet de svarte strekene, og jeg har fylt på resten.
Siste post på programmet: Musikalsk Nachspiel. Og der hadde jeg den gode idèen om at de som spiller skal få starte på en tegning av seg selv, så mye eller lite som de ønsker, så skal jeg fullføre til neste dag - og prøve å få med den stemninga jeg sitter igjen med. Dette skal på en måte være den "frie" posten på programmet - akkurat som om jeg har så mye rammer ellers… jaja, det er godt å ha en uhøytidelig oppgave også!
Her ser dere gutta i husbandet. Det var de som spilte på musikalsk Nachspiel, og de leverte! (Bortsett fra en sang der jeg fikk sterke vibber til gamle bygdafester. Jeg fikk vite at det ikke var creedens clearwater de spilte, men det var nære nok..) Dere lurer kanskje hvorfor det er en okse på scena? Det lurer jeg også på. Jeg kan ikke huske det fra i går, men hvem vet? Og i tillegg ser det ut til at gitaren har fått hatt og personlighet. Vil du vite mer om gitarens personlighet, kan du sikkert spørre ut gitaristen i husbandet på sparebank1-scena på torget.
Her ser dere gutta i husbandet. Det var de som spilte på musikalsk Nachspiel, og de leverte! (Bortsett fra en sang der jeg fikk sterke vibber til gamle bygdafester. Jeg fikk vite at det ikke var creedens clearwater de spilte, men det var nære nok..) Dere lurer kanskje hvorfor det er en okse på scena? Det lurer jeg også på. Jeg kan ikke huske det fra i går, men hvem vet? Og i tillegg ser det ut til at gitaren har fått hatt og personlighet. Vil du vite mer om gitarens personlighet, kan du sikkert spørre ut gitaristen i husbandet på sparebank1-scena på torget.
Klokken ni ble jeg revet opp av min deilige lenestol av en ekkel lyd. Jeg fikk kravlet meg opp og forstod ikke riktig hvor jeg var, alt var som en tykk grøt i hodet på meg og jeg ramlet og slo meg voldsomt mot de store skarpe steinene jeg har på stuegulvet for at fuggeln skal kjenne seg som i fjæra.
Sånn startet min eminente samarbeidspartner dagen sin i går. Hvordan utviklet dagen seg? og er det virkelig flere enn meg som trekker stua full av stein?
Sånn startet min eminente samarbeidspartner dagen sin i går. Hvordan utviklet dagen seg? og er det virkelig flere enn meg som trekker stua full av stein?
ÅH! Nå, 30. Juli klokken 03:26. forstår jeg hvorfor det står en okse på scena sammen med husbandet!!!! Det er jo selvfølgelig den ukjente variable!
